Hvordan bestemmes renten på lånet ditt? (styringsrenten og NIBOR forklart)

Forvirret over hvorfor renten på boliglånet ditt går opp eller ned? Du er ikke alene. Enten det gjelder boliglån eller andre lån, lurer mange på hva som ligger bak renten man får fra banken. 

Kort fortalt avgjøres renten av både store økonomiske forhold og din egen økonomiske situasjon.

Vi skal i denne artikkelen ta en nærmere titt på hvordan renten på lånet ditt blir satt, og hva som påvirker om den går opp eller ned.

Hva er styringsrenten (og hvem bestemmer den)?

Styringsrenten er rentens grunnmur i norsk økonomi. Det er renten som Norges Bank (Norges sentralbank) fastsetter for bankenes egne innskudd i sentralbanken.

Norges Bank bruker styringsrenten som sitt viktigste verktøy for å sikre at prisveksten (inflasjonen) holder seg lav og stabil.

En egen komité i Norges Bank møtes jevnlig (åtte ganger i året) for å vurdere om styringsrenten bør endres, heves eller senkes. 

Når du hører på nyhetene at «Norges Bank setter opp renten», betyr det at de øker styringsrenten. Dette påvirker ikke lånet ditt direkte samme dag, men det legger føringer for hele rentenivået i landet. 

Styringsrenten gjelder egentlig bare for bankenes plassering av penger i sentralbanken, men den påvirker rentenivået i hele økonomien. Derfor får du som lånekunde også merke det etter hvert når styringsrenten endres. 

Eksempel: Under koronapandemien i 2020 satte Norges Bank styringsrenten rekordlavt, faktisk helt ned til 0%. Dette gjorde lån rekordbillige en periode. I etterkant, når inflasjonen tok seg opp igjen, har Norges Bank økt renten flere ganger, og lånekostnadene for folk flest steg.

Hvorfor setter Norges Bank opp eller ned renten?

Hvorfor Norges Bank endrer styringsrenten avhenger av hvordan det går med økonomien. 

Hvis prisene stiger for fort og økonomien «koker» (høy inflasjon, veldig lav arbeidsledighet), vil sentralbanken typisk øke styringsrenten for å bremse utviklingen. 

Høyere rente gjør det nemlig dyrere å låne penger, noe som fører til at folk flest låner og bruker litt mindre. Mindre etterspørsel i økonomien kan dempe prisveksten (inflasjonen). 

Med andre ord: Renten settes opp for å kjøle ned økonomien når det trengs.

Omvendt kan Norges Bank senke styringsrenten for å stimulere økonomien når det går tregere. 

Hvis det er økonomisk nedgangstider, økende arbeidsledighet eller fare for lav prisvekst (til og med fall i priser, kalt deflasjon), blir renten gjerne satt ned. 

Da blir det billigere å låne, noe som kan få både bedrifter og privatpersoner til å investere eller forbruke mer, slik at økonomien får fart igjen. 

Oppsummert: Renten settes ned for å få opp aktiviteten i økonomien når det trengs.

Norges Bank vurderer mange faktorer når de tar slike beslutninger – alt fra inflasjon og sysselsetting til boligpriser, kronekurs og hvordan situasjonen er internasjonalt. Målet er uansett å holde økonomien stabil: verken for varm eller for kald.

Hvordan påvirker styringsrenten din lånerente?

Selv om styringsrenten fastsettes i Norges Bank og ikke er det samme som renten du betaler i banken, henger de to sammen. Når styringsrenten endres, påvirker det bankenes kostnader, og dermed renten de tilbyr deg som kunde.

Når styringsrenten går opp, øker bankenes kostnader på flere måter. For det første må bankene etter hvert betale mer til sine sparekunder – altså øke innskuddsrentene – for å konkurrere om innskudd. 

For det andre stiger ofte pengemarkedsrentene (f.eks. NIBOR) når sentralbankrenten går opp, noe som gjør det dyrere for banker å låne penger i markedet. 

Summen av dette gjør at banken må bruke mer penger på å skaffe kapital til utlån, og da øker den som regel utlånsrentene (rentene på lån) for å dekke inn kostnadene.

Når styringsrenten går ned, skjer det motsatte: Bankenes finansieringskostnader faller gjerne. 

De kan tilby lavere innskuddsrenter til sparekundene, og pengemarkedsrentene synker typisk. 

Dermed får bankene billigere kapital de kan bruke til utlån, og de fleste banker setter etter hvert ned renten på lån for kundene sine. Ofte merker lånekunder rentekutt noen uker etter at Norges Bank har kuttet styringsrenten.

Det er verdt å merke seg at bankene ikke nødvendigvis endrer renten på lån samme dag som Norges Bank. Som kunde vil du typisk få varsel før lånerenten din justeres (vanligvis må banken gi deg seks ukers varsel ved renteøkning). Men i det lange løp vil utviklingen i styringsrenten og bankenes utlånsrenter følge hverandre nokså tett. 

Styringsrenten legger med andre ord føringer: en høyere styringsrente gir høyere lånerenter over tid, og en lavere styringsrente gir lavere lånerenter over tid.

Hva er NIBOR, og hvorfor bryr banken seg om den?

Når banken din vurderer hvilken rente de skal gi deg, ser de på NIBOR i tillegg til styringsrenten. 

NIBOR står for Norwegian Interbank Offered Rate, og er rett og slett pengemarkedsrenten – den renten norske banker krever for å låne ut penger til andre banker i kortere perioder. 

NIBOR settes daglig og finnes for ulike tidslengder (for eksempel 3 måneder NIBOR, 6 måneder NIBOR osv.).

Bankene bruker NIBOR som utgangspunkt når de priser lån til kundene sine. Spesielt er 3-måneders NIBOR vanlig som referanserente. 

Banken beregner sin utlånsrente ofte som NIBOR + et påslag. Dette påslaget skal dekke bankens kostnader og fortjeneste samt kompensere for risiko. 

For eksempel kan en boliglånsrente i praksis settes til “NIBOR + 1,5%”. Hvis 3 mnd NIBOR er 4%, vil kundens rente bli 5,5% i dette eksempelet. 

Det er akkurat slik bankene gjør det. Utlånsrenten settes typisk noen prosentpoeng over NIBOR. 

På innskuddskontoer kan banker også bruke NIBOR som grunnlag, men da kan påslaget være både positivt og negativt avhengig av konkurransesituasjonen i markedet.

Hvorfor bruker bankene NIBOR? Fordi NIBOR reflekterer prisen banken selv må betale for å låne penger i markedet. 

Når banker trenger penger utover kundenes innskudd, låner de fra investorer ved å utstede verdipapirer som obligasjoner. 

Renten banken da må betale, styres i stor grad av NIBOR-nivået, pluss et risikotillegg som kan variere. 

Stiger NIBOR, blir det dyrere for banken å skaffe kapital, og da må de ofte øke rentene til kundene. 

Synker NIBOR, blir det billigere for banken å låne penger, og da kan de etter hvert kutte renten til kundene. 

NIBOR følger igjen forventningene til styringsrenten og den generelle markedsrenten, så alt henger sammen.

Hvordan skaffer bankene pengene de låner ut?

Mange tror kanskje bankene bare låner penger billig av Norges Bank og så låner videre til oss. Slik er det ikke. Faktisk henter bankene mesteparten av pengene de låner ut fra andre kilder enn Norges Bank. Bankene har grovt sett tre hovedkilder til kapital for utlån:

1. Innskudd fra kunder:
   Dette er sparepengene som vi kunder har satt inn i banken, f.eks. på brukskonto eller sparekonto. Banken låner disse pengene fra oss, og betaler oss en innskuddsrente. Hver bank bestemmer selv hva den vil gi i innskuddsrente, i konkurranse med andre banker. Innskudd utgjør en stor del av bankens utlånskilder. Noen banker dekker en høy andel av utlån med innskudd fra kunder, andre litt mindre.
   
   
2. Lån i kapitalmarkedet:
   I tillegg til innskudd må banker ofte låne penger fra investorer og andre finansielle aktører. Dette gjør de ved å utstede lån for seg selv, som obligasjoner og sertifikatlån, som investorer kan kjøpe.
   
   Banken forplikter seg da til å betale rente til investorene. Renten banken må betale i disse markedslånene styres av pengemarkedsrenten (NIBOR) + et risikopåslag.
   
   Risikopåslaget avhenger blant annet av hvor solid banken er ansett for å være, og økonomiske forhold ellers. Lån i kapitalmarkedet inkluderer også å låne fra andre banker. Totalt sett utgjør markedslån og innskudd hoveddelen av finansieringen for utlån.
   
   
3. Bankens egenkapital:
   En mindre, men viktig del, er bankens egne penger (aksjekapital og opptjent overskudd). Myndighetene krever at bankene finansierer en viss andel av utlånene sine med egenkapital. Egenkapital er dyr for banken (eierne forventer avkastning), så også dette må de ta høyde for når de setter renter.
   

Disse kildene har ulik kostnad for banken. Bankens samlede finansieringskostnad – hva den betaler i innskuddsrenter + renter på obligasjonslån + avkastning til eierne – danner grunnlaget for hvilken utlånsrente banken minst må ha fra kundene sine. 

Enkelt sagt må banken ta høyere rente fra låntakere enn det den selv betaler for å skaffe pengene, ellers tjener den ingenting. Forskjellen kalles gjerne rentemargin eller rentenetto, som er bankens fortjeneste på å låne ut penger.

Poenget her er at bankene ikke får pengene gratis. De låner heller ikke direkte fra Norges Bank til styringsrenten. Derfor vil alt som påvirker kostnadene på innskudd og i markedet (som styringsrenten og NIBOR) også påvirke renten du som kunde får. 

I tillegg opererer bankene i et konkurransemarked – over 100 banker i Norge kjemper om kundene – så ingen bank kan sette renten altfor høyt uten å risikere at kundene bytter bank. Konkurransen bidrar til at bankene prøver å holde rentene så gunstige som mulig, innenfor det kostnadene deres tillater.

Hvorfor varierer renten fra person til person?

Har du hørt om noen som har lavere boliglånsrente enn deg, selv i samme bank? Det skjer faktisk at renten varierer fra kunde til kunde, og særlig mellom ulike typer lån. Årsaken er at banken vurderer risiko og sikkerhet ved hvert lån individuelt.

En bank setter renten til hver kunde etter en vurdering av kundens økonomi, inkludert hvor stort lån du vil ha, hvilken sikkerhet du kan stille, og betalingshistorikken din (har du betalt regninger i tide før?). 

Hvis banken anser at risikoen er høy – for eksempel at du har svak betalingsevne, utrygg jobb, eller at lånet er usikret (ingen pant/sikkerhet) – så tar de gjerne høyere rente for å kompensere for risikoen. 

Dette ser vi tydelig med forskjellen på f.eks. boliglån (med pant i bolig) og forbrukslån (uten sikkerhet). Forbrukslån har mye høyere rente fordi banken ikke har sikkerhet og risikoen for tap er større.

Har du derimot god sikkerhet og solid økonomi, vil du normalt få en lavere rente. På boliglån er sikkerhet i boligen og belåningsgraden (hvor stor andel av boligens verdi du låner) svært viktig. 

En kunde med lav belåningsgrad, for eksempel godt under 75% av boligverdien, og som har vist at hun betaler alt i tide, fremstår som trygg for banken. Banken ser at selv om boligverdiene skulle falle litt, er lånet fortsatt godt sikret. Da er det mindre risiko, og banken kan gi bedre rente. 

Andre faktorer som kan spille inn er størrelsen på lånet og nedbetalingstiden. Ofte kan større lån forhandles til litt lavere rente (fordi banken tjener mer totalt), mens veldig små lån kan ha noe høyere rente. Noen banker har også rabatter for visse kundegrupper eller dersom du samler flere produkter hos dem. 

Men i bunn og grunn: Jo tryggere banken vurderer at det er å låne deg penger, desto lavere rente vil du få. Og motsatt – høyere risiko gir høyere rente.

Tips: Det kan lønne seg å prate med banken hvis du har betalt ned mye på boliglånet. Lavere belåningsgrad kan kvalifisere deg til bedre rente. Banken justerer ikke alltid dette automatisk, så du må noen ganger be om det.

Forskjellen på fast og flytende rente

Når du tar opp lån kan du ofte velge mellom flytende rente eller fast rente (fastrentelån). Forskjellen er enkel:

• Flytende rente betyr at renten på lånet ditt følger markedet.
  
  Hvis rentenivået i samfunnet går opp, stiger den flytende renten på lånet ditt. Hvis rentenivået går ned, synker renten din.
  
  Med flytende rente kan derfor terminbeløpet (det du betaler hver måned) variere over tid.
  
  Historisk sett har flytende rente ofte vært litt rimeligere over lang tid, men ulempen er at du må tåle at renten kan stige.
  
  Har du flytende rente nå og Norges Bank setter opp styringsrenten mye, vil du etter hvert merke at lånet ditt blir dyrere. Til gjengjeld får du nyte godt av rentenedganger når de kommer.
  
  
• Fast rente betyr at du binder renten på lånet ditt for en avtalt periode.
  
  Det kan typisk være 3, 5 eller 10 år at renten er fastlåst. I denne perioden blir ikke renten endret, selv om markedets renter går opp eller ned.
  
  Fordelen med fast rente er forutsigbarhet – du vet akkurat hva lånekostnaden din blir fremover, og du slipper ubehagelige overraskelser om renten skyter i været.
  
  Ulempen er at du heller ikke får glede av rentekutt i bindingstiden hvis rentene skulle falle generelt.
  
  Skulle du bryte avtalen før tiden (f.eks. ved å innfri lånet eller bytte bank midt i bindingstiden), kan det også komme kostnader (over-/underkurs).
  
  Et fastrentelån passer gjerne for deg som trenger trygghet og ikke vil bekymre deg for om renten endrer seg, mens flytende rente passer om du tåler svingninger og vil ha friheten til å bytte bank når som helst.
  

Noen velger en kombinasjon: for eksempel binde renten på halvparten av lånet og ha resten flytende. På den måten får man litt forutsigbarhet og litt fleksibilitet. Uansett bør du tenke gjennom egen økonomi og hvor mye renteøkninger du tåler, før du bestemmer deg for fast eller flytende rente.

Finn lavere rente ved å sammenligne banker

Til syvende og sist bestemmes renten på lånet ditt av både de store faktorene (som styringsrenten og NIBOR som påvirker alle banker) og hva din bank velger å tilby nettopp deg (basert på konkurranse og din risikoprofil). 

Derfor er det lurt å være en aktiv og bevisst kunde.

Husk at rentemarkedet er i stadig endring, og banker justerer rentene sine når kostnadene eller markedet endrer seg. 

Det betyr også at det kan være store forskjeller fra bank til bank. Den renteavtalen du fikk for et par år siden, er kanskje ikke den beste du kan få i dag. Kanskje en annen bank kan gi deg bedre betingelser?

Vi i refinansiering.no kan hjelpe deg med dette.

Hos oss kan du enkelt sammenligne tilbud fra flere banker for lånet ditt. Du får personlig rådgivning, og ofte kan du spare betydelige beløp på å refinansiere dyr gjeld eller flytte boliglånet til en bank med lavere rente. Vi samarbeider med over 13 banker for å kunne hjelpe deg best mulig.